Støyskjermingens skyggesider

Støyskjerming brukes av veiplanleggere for å rettferdiggjøre å legge nye motorveier nær boliger og skoler, men støyskjermer har klare begrensninger for hvor effektive de kan være, og for mange kan de også ha stikk motsatt virkning.

Det er lett å la seg forlede, når man står nær en godt designet støyskjerm med mye trafikk på baksiden, til å tro at støyskjermer er løsningen på alle veiproblemene våre. For noen er det det, men effekten av støyskjermer er både begrenset i hvor mye de demper og hvor mye de dekker. Det som kan virke effektivt for én bolig kan ødelegge nattesøvnen for naboen. I følge Statens vegvesen kan gode støyskjermer, murer og voller, med en høyde på 2 til 3 meter over terrenget, dempe støyen fra en veg mellom 5 og 10 desibel i området bak selve støyskjermen. 10 desibel tilsvarer en halvering av opplevd lydstyrke, noe som ofte er langt fra godt nok både fordi støyen i perioder er høyere og fordi lista for å få slike tiltak gjennomført er satt relativt høyt og unngås av utbygger om mulig da kostnadene er svært høye.

Støyømfintlig bebyggelse som skoler, boliger, barnehager og lignende skal i følge Statens vegvesen bygges i god avstand fra hovedveger. Man bør dermed heller ikke legge nye veier tett inntil slik bebyggelse, slik Nye Veier tegner sine veier igjennom Nes ved Neskollen og Årnes. Det er verdt å merke seg at de planlegger veien bygd over den gamle slik at i praksis vil veien ligge rundt fem meter over lekeplassen i vertikal høyde.

Reflekterende og absorberende

Det finnes mange typer støyskjermer, men de fleste faller innunder to kategorier: reflekterende eller absorberende gjerder. Reflekterende støyskjermer består som regel av harde og relativt glatte overflater slik som betong, glass og stål. Disse fungerer som speil som reflekterer lydbølger fra veien og vekk fra bygninger og sårbare uteområder. Tunge materialer som betong reflekterer bedre enn andre den dype infralyden som kommer fra særlig tungtransporten. Støyskjerming av betong er ikke spesielt estetisk og ødelegger for mange landskapsbildet de plasseres i, samtidig er de veldig utsatt for hærverk og tagging og ødelegger sikten for bilistene. Varianter med glass demper noen av disse problemene, men de må vaskes hyppig og kan skades av for eksempel steinsprut under snørydding. Den mest effektive støyskjermingen består av tunge og absorberende materialer som i stedet for å reflektere støyen, med de ulemper dette har for andre områder, tar opp energien fra lydbølgene og stanser dem på stedet. Ulempen med disse veggene er at disse er mest effektive på de høye frekvensene, men i mindre grad fanger opp de dype frekvensene slik at beboere blir ofte sittende igjen med dype basslyder, eller såkalt infralyd, altså samme type dyp lyd som mange klager over fra vindmøller. Slike skjermer er også dyre å lage og vedlikeholde, de er ikke spesielt estetisk vakre og de har samme problemet med hærverk. Beplantede støyvoller bygd opp av grus og jord er visuelt mer tiltrekkende, særlig i kultur- og naturområder og langs jorder som i Nes, og de skjermer veien visuelt bedre fra omgivelsene, men de krever dessverre mye mer areal. En annen utfordring er at for at støyskjermen skal være virkelig effektiv må den være høyere enn trafikken bak den. Det bør ikke være mulig å se selve trafikken. Studier viser at bare det å se toppen på lastebiler på veien kan være nok til å gi en opplevelse av at støyen er fem desibel høyere enn den faktisk er.

Støyskjerming kan flytte problemet

For at en støyskjerm skal være effektiv må den være så høy at man ikke på noe punkt har fri sikt til lydkildene, og den må være så lang at avstanden der tiltaket slutter fører til at støyen er så lav at den ikke har noen innvirkning på der tiltaket er ment å treffe, være seg boliger, skole eller fritidsarealer. Samtidig har støyskjermer begrenset rekkevidde og det er hovedsakelig de som bor nærmest selve støyskjermen som vil ha nytte av den. Etter 30 meter er effekten uansett kraftig fallende, og etter 100 meter er den så godt som ubetydelig (se tabell nederst for kilder). Og for mange kan den bli enda verre. Dagens forskning viser at støyskjermer kun kommer de som bor direkte bak dem, altså ironisk nok bare de som bor i støyskjermenes skygge. For alle som bor bare noen titalls meter lenger unna er virkningen ubetydelig. Og i visse soner bak kan man også oppleve en betydelig økning i støy.

Lyd bøyes og påvirkes av landskap og luftforhold

Lyd går ikke i rette linjer, men som bølger i luften. Det betyr også at alt lyd treffer vil ha en innvirkning på bølgene og på hvor de sprer seg, dette gjelder også for støyskjermer langs veier. Noe av lyden reflekteres bort fra skjermen, noe går igjennom, og mesteparten går over den. Og her er et av de store problemene man kan støte på når man prøver å dempe støyen for noen: når lydbølger går over kanten på en støyskjerm blir de bøyd nedover. De treffer ikke eiendommene direkte bak veggen, men de finner veien til hus og tomter litt lenger bak. Ulike interfensfenomener hvor lydbølgene reflekteres og overlapper hverandre kan også føre til en forsterkning av støyen enkelte steder. I tillegg har du værfenomener som gjerne oppstår ved soloppgang og solnedgang, hvor det er store forskjeller i temperaturen på luftlagene nær bakken, som fører til at lydbølgene også bøyes over tiltak som støyskjermer og andre hus og gi en opplevelse av at det ikke er utført noen tiltak i det hele tatt. Hvis boligene ligger på en høyde, slik man gjør på Neskollen, så vil støyen også kunne bli enda mer markant og forsterket av en støyskjerm.

Støyskjermer kan altså effektivt dempe støy for de som bor nærmest den, men det kan gå på bekostning av de som bor lenger unna, og særlig de som bor på høyder og ser ned på veien.

Utenfor støysone betyr ikke stillhet

Norske myndigheter har satt noen faste grenser for hvor mye støy det kan være i hagen din. Under planlegging av nye infrastrukturprosjekter som en ny E16 legges teoretiske støynivåer til grunn basert på forventet trafikk- og befolkningsvekst og disse legges over digitale kart som gir et forenklet bilde av hvem og hva som får de høyeste støynivåene. De verste områdene blir ofte omtalt som rød og gul sone. I rød støysone ligger gjennomsnittlig støybelastning på 62-90 desibel og her skal alle bruksmål som er følsomme for støy unngås, mens i gul sone er belastningen på 52-62 desibel. l denne kan nye tiltak gjøres hvis de får spesifikke avbøtende støytiltak. Et problem med disse grensene er at de baseres på gjennomsnittsmålinger. Selve støyen kan være mye høyere i perioder av døgnet, som ved rushtider og utfartsdager, og utgjøre en stor utfordring for den som bor nær den. I tillegg er de satt så man skal kunne holde en vanlig samtale over dem på kort avstand, men for mange er en bakgrunnstøy på 50-60 desibel så høy at de har vansker med å forstå hva som sies, for andre, personer med dysfoni, sykdom og lignende, er det vanskelig å heve stemmen nok til å bli hørt av andre i et slikt miljø, og støyen blir i praksis en fysisk munnkurv. Miljødirektoratet melder at allerede i dag lever to millioner nordmenn med trafikkstøy over 55 dBa utenfor huset sitt, en økning på 66 prosent siden 1999, på tross av et 16 år gammelt nasjonalt mål om å redusere antallet. I følge Støyforeningen opplever rundt en tredjedel av befolkningen å være plaget av trafikkstøy allerede ved 50 desibel, noe som er under grensene for gul sone. En stille skog har til sammenligning et støynivå på under 20 desibel, mens en oppvaskmaskin har på det meste litt over 40 desibel. De helsemessige konsekvensene av selv lav støy har vist seg å være betydelige, både for individer og for folkehelsa som helhet (se egen artikkel).

Kostnaden er høy, få får tiltak og det kan ta årevis

Å bygge støyskjerming koster ti til tolv millioner kroner per kilometer. For hver meter med støyskjerming som bygges, reduseres den økonomiske nytten av veien, det som ironisk nok kalles samfunnsnytte. Og fordi effektiv støyskjerming både må være høy og lang, blir slike skjermer dyre. Det betyr at beboere langs nye veier som ikke umiddelbart får støyskjerming under byggingen kan måtte vente flere år før de overhodet får en vurdering av støyplagene sine, langt mindre støtte til skjerming av boligen. Beboere langs eksisterende veier må måle over 42 desibel i innendørs støy fra veien og ha et hus bygget før 1997 for å få utført tiltak for å dempe støyen inne i selve boligen. Er boligen pusset opp etter 1997 får man ingenting, og man får uansett ingen støtte til å redusere utendørs støy. Har man en lavtlønnet jobb, er pensjonist eller uføretrygdet så sitter man i støyfella og må leve med støy i hele huset tilsvarende å være en meter fra en eldre oppvaskmaskin eller mer, hver eneste dag. Norsk veipolitikk forsterker altså sosiale og helsemessige skillelinjer i samfunnet (egen artikkel er planlagt på dette).

Det betyr at beboere langs dagens E16 i Nes som ikke allerede har fått støtte, vil heller aldri få støtte til å redusere støyen i deres hjem og hager.

– En støyskjerm har en kostnad på rundt en til 1,2 millioner kroner per hundre meter

Halvor Berulfsen, Nye Veier, til Raumnes 23.3.21

På grunn av dette vil veibyggere helst bare bygge støyskjerming på den siden av veien med flest beboere. Dette kan man lett se på Nye Veiers illustrasjoner i rapport for støy (se bildet under). Konsekvensen av dette er at de som bor på motsatt side av veien vil få sin tilværelse forverret med siden den nye støyskjermen reflekterer lyden mot dem.

Fra fagrapport om støy:

kun den ene siden av veien får støyskjerming, og kun de som bor nærmest skjermen vil ha nytte av den. Refraksjon kan føre til at de lenger bak får enda høyere støynivåer. Rød og gul sone er arbitrære makssoner. Mange plages av langt mindre støy enn dette.

Mange får aldri støyskjerming

• Fikk motorveg bak huset – venter fortsatt på støymåling, 13.4.21
• Ble lovet støyskjerm i 2010, venter fortsatt, Stavanger Aftenblad, 2020
• E6-naboene har ventet i 17 år på støyskjerm, Romerikes blad, 7.4.14
• Har kjempet for støyskjerm i over 40 år, Budstikka,
• – Vi er forbannet på Statens vegvesen, (lovet støyskjerming i 2001, 2013, 2017 og nå 2023), Glåmdalen, 19.7.19

Den beste støyskjermingen er altså å ikke skape støyen. Nye Veiers nye alternativer skaper mer støy for flere i følge deres egne konsekvensrapporter. De fjerner også minst trafikk fra den eksisterende veien slik at de som bor der må fortsatt leve med høyt støynivå, uten å få støtte til støytiltak. I tillegg bygges veien opp i høyden, i stedet for ned i bakken slik store deler av Kløfta-Nybakk er bygd, og sprer dermed støy over lengre avstander. Boligfelt ved Neskollen og kanskje også Årnes og Vormsund vil være ekstra utsatt da disse helt eller stedvis vil ligge over veien i høyde og beboerne vil se ned mot den. På Neskollen vil en støyskjerm kanskje til og med forsterke opplevelsen av støy for mange.

Referanser:

• Støyskjermer: idékatalog – eksempler fra Oslo og Akershus, Statens Vegvesen, 2008
• Støyskjerming – urettferdig regelverk?, Huseierne.no, 25.10.19
• Du og veitrafikkstøy, Norsk forening mot støy, 4.5.12
• Plaget av støy? – Statens vegvesen om trafikkstøy og om man har rett på tiltak, oppdatert 29.11.21, lest 30.1.22
• On Highway Noise Barriers, the Science Is Mixed. Are There Alternatives?, Undark.org, 27.12.17
• Noise Barrier Effectiveness, Wisconsin departement of transport, FAQ,
• Hva betyr dBA, SPI, GP og andre faguttrykk? – Norsk forening mot støy
• Støy fra veitrafikk, Miljøstatus – Miljødirektoratet
• Handlingsplan mot støy, 2018-2023 – Riks- og fylkesveger i Region sør, Statens vegvesen, 15.8.18
• Effects of interaction between attention focusing capability and visual factors on road traffic noise annoyance, Kang Sung mfl, Applied Acoustics Volume 134, mai 2018.
• Så mange boliger ligger i rød sone, Raumnes, 28.1.22
• KDP E16 E6-Kongsvinger – Fagrapport støy, 15.12.21

Kilder som støtter påstanden om svekkelse ved avstand etter forespørsel